Vår, sommer, høst, vinter, vår, sommer…
Jeg drar håndflaten varsomt over vannet,
som er kaldt og varmt samtidig, men aldri lunkent,
og skaper ringer som får jorden til å danse.
Blant fjell som engang var metaforer
for noe som skulle vare for alltid,
men er blitt kvernet til det fineste pulver,
som ikke kan unngås å puste inn,
og som aldri kan pustes ut.
Som ikke lar seg binde til noe.
Uten form og uvillig til å formes.
Og observasjoner som kunne blitt poesi,
har fanden forvandlet til tårer.
De faller som granater,
fra det som engang ble kalt himmelen.
Blant alt som er alt det er.
Hvor ingenting eksisterer
ikke.
Jeg ønsker at ingenting skal vare for evig,
like mye ønsker jeg at jeg skal vare for evig.
For å oppleve en slutt hvor det finnes ingenting.
Da, kan jeg puste lettet ut.
Mens jeg svever rundt som støv i luften,
et søppelmenneske flyr i bane rundt seg selv.
En blåsebelg i revers.



www.kaareruud.com